I et hjørne av verden står en stol.

2. juni 2008
Jeg vet ikke om du husker hva vi snakket om for et år siden. Det er vel ikke noe jeg kan forvente av deg heller, men jeg bare lurer. Lurer på om det har festet seg i minnet ditt på samme måte som det har gjort hos meg. Det var noe om framtiden, som vel kan tenkes. Jeg skulle kanskje reise, og det skulle du også. Jeg var redd som ville fy. Og du lot ditt vanlige, stødige deg være en støttende skulder, og sa at om jeg lot sjansen gå fra meg, så kom den neppe tilbake. And guess what? Jeg tok sjansen, muligheten til å oppleve noe helt annet, og jeg går utifra at du hadde rett. Jeg hadde kanskje angret.

Det første halvåret var ett langt helvete, og du vet hvor nær jeg var ved å gi opp hele greia. Men på en måte var det at du bare var en mail eller telefon unna en skrekkelig stor trøst. Og det var ting du sa som hjalp meg innse at jeg er litt for sta til å kunne gi opp uten å fullføre. Det er noe med å vite hva man jobber mot. Og det er noe veldig annet å vite at noen er der for deg uansett.

I dag hadde jeg nok virkelig trengt den støttende skulderen mer enn vanlig. Men jeg fikk meg ikke til å si noe. Jeg kunne ikke fortelle om den delen av meg som ikke finnes mer. Den som døde i dag. Uten at jeg visste om det, uten at jeg følte det, og uten at jeg gråt. Det ønsket som blir båret av så mange mennesker, ønsket om å dø når tiden er inne, blir for noen aldri oppfylt. Men når det blir det, hvorfor sørger vi da?

Jeg gråter ikke. Bestefar er død, men jeg gråter ikke.