En tom stol - I

I et hjørne av verden står en stol. Helt alene står den der, stiv og rakrygget. De blåmalte stålbena står plantet godt fra hverandre på gulvet, som om den vil forsikre seg selv om at den står støtt. Både setet og ryggstøet av tre er nedslitte, selv om ingen har sittet på stolen på årevis. Ingen vil finne på å sette seg på den heller. Det er ikke det at den ville falle sammen, nei så visst ikke, den er like standhaftig som alle de andre stolene i rommet, men akkurat denne stolen er spesiell. Den bærer på et minne om ei lita jente som satt der for lenge siden. Etter henne har ingen kommet. Derfor er stolen tom. Bestandig.

Ingen har hatt hjerte til å ta den vekk. En gang flyttet de den, men ikke mer enn noen få meter. Stolen ble flyttet inn i det samme hjørnet hvor den står nå. Det er ikke spesielt mørkt i hjørnet, og heller ikke slik at stolen ikke sees. Faktisk, så er den en av de første tingene man ser når man kommer inn gjennom den røde døra, om man ikke snuble over den da. De som flyttet på den mener stolen burde bli der så lenge det ennå finnes et hjørne å ha den i. Så kan den være det minnet, den påminnelsen, som de egentlig ikke vil ha, men som de vet at de ikke kan glemme. Et minne om ei lita jente som er borte.