Spring pebbles

The first dust
on the puddles
the mirror lay there last night.
Dry lines
brimmed with black that was grey,
born white.
Pebbles swirl,
dance on the bare pavement.

Cold cheeks,
kissed by wind.
They stride
from side to side,
before straightening out.
They stop at the zebra
look back at the dry line
they came on,
look forward.
The black is soon gone.
Little white dots
on the brown.

Sand
makes the wheel spin
before it grips the hill.
Pebbles swirl
dry, wet, dry.
Airy descend.

Tryllefløyten

Nesten nederst i eska ligger en gammeldags spille-dåse-tingest. Ikke en slik boks som åpnes, men en mekanisk duppeditt med sveiv som må plasseres på et bord for å få fram lyden ordentlig. Den er egentlig pappa sin, men den har holdt meg med selskap i så mange ensomme stunder at jeg har adoptert den for godt.

Lyden klinger som spede klink av harpestrenger, og den speiler livets luftige gang. Hver gang er jeg litt redd den skal ødelegges, for det er en stemme i tonene som høres ut som den brister, som en streng som er strammet litt for hardt. Nesten som stemmene i hodet mitt den gang jeg var liten, og tok med meg spilledåsen under senga, og gjemte meg for den strenge stemme som hørtes så sint ut, selv om den kanskje ikke mente det så alvorlig. Der kun jeg ligge i timesvis og lytte til den stille spede melodien fra det grå snurrende hjulet, og lytte etter skritt i gangen, helt til jeg følte det var trygt å komme fram igjen.

Den brakte alltid tilbake tilbake roen til mitt skremte barnesinn, som ved en behagelig liten tryllemelodi som alltid bringer våren tilbake.

Froskeprinsen

Da jeg var yngre samlet jeg på mye rart, som minner fra det jeg opplevde, og satte dem på hyller og bord når jeg kom hjem igjen. Derfra ledet veien videre inn i en skoeske, hvor jeg klarte å presse inn minnene fra de første 15 årene av livet mitt uten større problemer.

Ganske langt nede i den esken ligger det en gul-oransje tøyrose. Den var fant jeg mens pappa ennå bodde i Paris, og verden framdeles var ganske stor å se til. Vi gikk på sanddynene ved Atlanterhavskysten, og da jeg ikke fikk sove om nettene på grunn av varmen gikk vi turer i bekmørket og så på ildfluene og hørte at froskene og flaggermusene hadde ball i veikanten. Det var den sommeren da jeg glemte igjen sandalene mine så jeg måtte gå med lukkede sko i en hel uke, og druene var så søte fordi det var så varmt.

Alt det ligger i en enkelt liten tøyrose, på bunnen av en gammel skoeske, og derfor kan jeg ikke kaste den.

Askepotts glassko

Nederst i boksen ligger det en liten, grønn boks. På lokket er det en utskåret elfenbensfigur av to mennesker som danser, og damen har en nydelig kjole på, en slik gammeldags lang kjole med massevis av folder som jeg ønsket meg som barn. Boksen er rund, og kan åpnes ved hjelp av en liten messingknapp foran, og inni ligger minnene av en barndom som virker så mye bedre i retrospekt enn det den syntes å være der og da.

Som den gjenglemte glasskoen fra det klassiske Disney eventyret, er også denne blitt liggende på en tilfeldig trappeavsats i barndommens evige virkelighetsflukt.

snø

Regndråper ramler ned fra skyene i harde rette linjer. Snøflak daler, leker, snurrer, danser og spinner sakte ned fra det samme luftige riket av bomull. «Kom å lek med oss», deres uhørlige små stemmer jaller der de danser i lysskjæret fra en lyktestålpe. Vinteres første snødag er en gledesdans. Høstens siste regnfall var et tårevått farvell.

goldhaired evergreen

Even the happiest heart will fail the very moment the world stops breathing. Every evergreen looses its last lovely leaves, whilst the autumns golden hair remains till spring returns form the cold void of dark. Then they have to fall to make room for the new bright green, casting aside their last hopes of a new morning. The autumn crowns their wild forests with the the dignity and pride of royalty, and lets the black wood sadden with colour till the evergreen again will be its name worthy.

En tom stol - I

I et hjørne av verden står en stol. Helt alene står den der, stiv og rakrygget. De blåmalte stålbena står plantet godt fra hverandre på gulvet, som om den vil forsikre seg selv om at den står støtt. Både setet og ryggstøet av tre er nedslitte, selv om ingen har sittet på stolen på årevis. Ingen vil finne på å sette seg på den heller. Det er ikke det at den ville falle sammen, nei så visst ikke, den er like standhaftig som alle de andre stolene i rommet, men akkurat denne stolen er spesiell. Den bærer på et minne om ei lita jente som satt der for lenge siden. Etter henne har ingen kommet. Derfor er stolen tom. Bestandig.

Ingen har hatt hjerte til å ta den vekk. En gang flyttet de den, men ikke mer enn noen få meter. Stolen ble flyttet inn i det samme hjørnet hvor den står nå. Det er ikke spesielt mørkt i hjørnet, og heller ikke slik at stolen ikke sees. Faktisk, så er den en av de første tingene man ser når man kommer inn gjennom den røde døra, om man ikke snuble over den da. De som flyttet på den mener stolen burde bli der så lenge det ennå finnes et hjørne å ha den i. Så kan den være det minnet, den påminnelsen, som de egentlig ikke vil ha, men som de vet at de ikke kan glemme. Et minne om ei lita jente som er borte.

Visse dager

Tallet hundre er egentlig et ganske fint tall. Det er en sånn liten stemme inni hodet mitt som jubler når jeg har kommet meg til hundre, samme i hva. Hundre skritt, da kan jeg begynne forfra med å telle, hundre blog-poster, da tenker man så smått at man har jo holdt på en stund tross alt. Hundre kapitler i ei bok, da burde man tenke at den boka var da skrekkelig meg lang, ellers har den meget korte kapitler. Hundre sider i ei bok, da er man kommet langt nok til å fullføre den og for langt til å la være. Hundre er tallet på frakoblede kontakter på MSN i skrivende stund. Hundre er også tallet på navn jeg har kommet til i listen min, med oversikten over innholdet i den "lille røde" selv om de egentlig er to nå.

Visse dager er det ikke helt enkelt å skulle være alene. Særlig hvis man burde jobbe, men ikke er i stand til det. Selv ikke en konstant strøm av sang klarer helt å fjerne ekkoet av dine egne skritt når du krysser de evige meterne mellom kjøkkenbordet og tekanna. Selv ikke selskapet av en liten svart katt med mord instinkt, medfødt sovesyke og en ekstra bit latskap, som ligger på bordet og vil lekes med og klappes på, kan helt ta bort den øredøvende stillheten.

Gulvet på kjøkkenet er overraskende hardt og kaldt i lengden. Særlig kaldt.

Tilfeldig?

Av og til skjer ting bare av seg selv.. tilfeldige og litt mindre tilfeldige hendelser i salig orden. Det rare er selvfølgelig at selv om mange av disse tingene som skjer er tilfeldige, så kan de til en viss grad styres av oss selv. Så hvor mye er det totale tilfellet var faktsik din egen fortjeneste eller skyld?

Heldige tilfelsigeheter er måten jeg foretrekker å omtale lykketreff. Eller gode bilder. "Happy accidents" var det kunstlæreren sa om tilfeldig gode bilder og fotografier. You take a 100, and if you're lucky, there might be 2 you can use for something...

Livet består av heldige, og mindre heldige, tilfeldigheter. Og egentlig er det jo greit slik..

regn og kasetter

Det har regnet, det regner, og kommer vel til å fortsette å regne. Jeg er skrekkelig glad i regnvær, for under slike omstendigheter er det ingen som forventer at man skal være utendørs og gjøre noe nyttig. Det er bare så synd at ferien atter skal ta slutt, og at jeg ennå ikke har kommet langt nok i leksehaugen min til virkelig å kunne slappe av. Men snart kanskje.

Da lydbøker har vært min store glade i bøker siden jeg var så liten at jeg ikke kunne lese ordentlig, og ennå er det, har jeg barrikadert meg innendørs med gamle minner, og en av de få bøkene som ennå finnes på kassett. Det er en melankolsk glede, og har en veldig beroligende effekt mot de alminnelige bøkene på CD. Den stasjonære gleden av kassetter, kombinert med store tekopper og ullpledd er et bilde av gamledagers gleder. For nå som det lille barnet er tilbake i de trygge omgivelsene kalt hjemme, så blir det til at livet fra før forandringene er ønsket tilbake.

Derfor kan det godt regne, det gjør ikke noe. Og kanskje leksene krymper inn av seg selv i den kalddusjen som møter dem utenfor husveggen..